Historien om gamle Mysusetervei

Tekst: Leif Ola Rønningen

Fra Flatlien, rundt 1960. Erling Haugstulen på vei hjem fra setra med budskapen.

Da Rondaneveien åpnet i 1972 mistet Mysuseterveien mye av sin betydning. Det var på tale å legge ned veien og den ble også slaktet økonomisk ved at mye av midlene ble overført til Tjønnbakkveien og Furusjøveien.

Sætereierne og hytteeierne fra Selsverket var interessert i å beholde veien - både som skogsvei og som vei til Mysuseter. Fra Selsverket er det 7 kilometer gamleveien og minst en mil lengre om Otta og Rondaneveien. Selv om vi ikke har fullstendig oversikt over  hvem som ble igjen som andelseiere betrakter vi i dag sætereierne fra Mysuseter som kjernen - samtidig som det er en viktig vei for skogeierne.

Økonomisk virket det vanskelig for de få gjenværende  å holde veien i noenlunde stand. De første årene gikk det mye på dugnad. Det verste var at vårløsningen ofte ødela store deler av veien. I 1995 ble brua  innenfor Kvitskriuprestene veldig mye ødelagt av flommen, men vi fikk noe erstatning av naturskadefondet, og vi endte opp med en mye bredere og bedre bru etter reparasjonen. Sel kommune fikk også legge kloakkledningen til Mysuseter i veien mot at de satte den i topp stand etter at arbeidet var fullfør. Dette ble gjort veldig bra, men neste vår fikk vi store skader i vårløsningen særlig grunnet at grusen og veilegemet ikke hadde satt seg etter anleggsperioden.

Det ble oppsatt en betalingsbom ved krysset til Rondaneveien i tillegg til bommen på Dammen som var der før. Etter hver ble veien stadig mer brukt av turister og da særlig i forbindelse med Kvitskriuprestene.

I mange år var veien ubrøytet og bare brukt av traktorer vinterstid. Etter at flere av gårdbrukerne begynte med turisme på Mysuseter brøytet disse veien for egen bruk. Dette førte til at også mange andre benyttet veien, men vi var ikke i stand til å holde veien fri for snø og forsvarlig gruset til enhver tid. I fjor vinter var det et par utforkjøringer i Reistbakkene og også noen problemer med biler som ble stående og måtte ha hjelp til å komme ned igjen.

Styret for veien er av den mening at det er for stort ansvar å holde veien oppe vinterstid. Vi har derfor montert kjettinger på brua innerst i Uldalen og på brua over Gråhølbekken slik at vi kan stenge veien ved behov. Det blir satt opp skilt ved begge bommene om at veien er vinterstengt. Kjettingene vil bli sikret med veisperringsbukker. I perioder med godt vinterføre vil vi ofte la veien være åpen, men dette vil ikke bli varslet.

Bommavgiften er 20 kroner og alle har muligheter til å kjøpe årskort - hos Aase Lie på Moen gård på Selsverket eller hos Leif Ola Rønningen på Mysuseter Fjellstue.

I høst  engasjerte vi en person til å rydde vegetasjonen mellom veien og Ula og ellers vegetasjon som hindrer sikten. Dette ble veldig bra og veldig positivt for fiskere, turister og andre som benytter den idylliske Uldalen. Til våren skal vi tilrettelegge bedre for turister ved Kvitskriuprestene. Det blir planert og tilrettelagt med benker og søppelstativ. SNO har støttet oss i dette arbeidet.

De siste tre årene har vi fullgruset og saltet veien, og styret har vedtatt å gjøre dette også kommende vår. Før vårløsningen har vi de siste årene ryddet grøftene for snø og tint alle igjenfrosne stikkrenner. Vi har da også hatt minimale skader på veien om våren.

Styret for veien består i dag av Leif Ola Rønningen som formann, Aase Randi Lie som kasserer/økonomiansvarlig og Bjørn Bjørnvolden som styremedlem.

Påsken 1966