Kultursti til Rustgruvene

Mange av oss har i forbifarten lagt merke parkeringsplassen og informasjonstavlen oppe ved Rust-gårdene, og du kan fint parkere bilen der og rusle oppover for å finne ut hva som skjuler seg i det fredede gruveområdet.
 
I en årrekke har Kjell R. Voldheim fra Otta vært entusiastisk pådriver for å øke interessen for og kunnskap om bergverkshistorien i Sel. Han har i regi av Sel kommune bygget opp Otta Bergverkssenter, som ble åpnet i 1996, og de siste årene vært primus motor i arbeidet med opprustingen av kulturminneområdet Rustgruvene.

Prosjektet er en del av Verdiskapningsprogrammet for kulturminner, et pilotprosjekt initiert av Riksantikvaren for å skape interesse og verdiskapning rundt gamle kulturminner.
Sel kommune har fått et regionalt ansvar for å ivareta kulturminner knyttet til bergverksdrift og steinindustrien i regionen. 

– Kulturstien er ca. 5 km lang og har 18 informasjonstavler. I tillegg til informasjon om gruvedriften, er det også tavler som forteller om elggravene ved Damtjønne, vardeplassen Vetahøe (innenfor tjernet), og den gamle seterveien i Bukkedalen.
Vandringen er beregnet å skulle ta ca. to og en halv time, men det legges opp til «sløyfe» som gjør det mulig å gå bare deler av strekningen.

Vi gjengir fra boken Langs sti og vei i Gudbrandsdalen/Gro Stangeland:

Gruvene på Rustom

Man vet ikke helt sikkert når kobberåren på Rusthøa ble oppdaget, men det er ingen tvil om at det var brukeren på gården Ulvolden, Hallvard Ulvolden, som fant malmen.

Gruvedrift en på Rustom ble antagelig satt i gang under danske eiere i 1624. De første bergverkene i Norge tilhørte gjerne kongen eller hans nærmeste krets, som hentet opp fagfolk fra bergverksområdene i Tyskland. Disse skulle lede arbeidet i gruvene. Christian IV ga de første drift sprivilegiene til den kongelige myntmester Peter Grüner, kongens renteskriver Peder Nilsen og kammertjener Joachim Irgens i 1642.
Etter den tid var Sell Kobberværk i drift periodevis i vel hundre år, men det har neppe vært drift av betydning i gruvene på Rustom etter 1750.
Det enestående ved restene etter gruvedrift en her er nettopp at det ikke har vært drift i moderne tid.
Andre gruver vi kjenner, har gjennomgått en kontinuerlig moderniseringsprosess som delvis har slettet minnene fra den gamle drift en.

En annen grunn til at dette området nå er fredet, er teoriene om at gruvedrift en her er enda
eldre enn det som er dokumentert – tegn tyder på at det kan ha vært brutt malm her helt siden middelalderen.
Gruveområdet er delt i to nivåer, et nedre og et øvre. Drift en startet antagelig på det nedre feltet og fortsatte noe senere på det øvre.
Både på Rustom Nedre, hvor gruvedrift en startet ganske fort etter at Hallvard Ulvolden hadde funnet kobberkisen, og på Rustom Øvre, som kom i gang noe senere, kan vi se tydelige spor av ulike slag etter drift en. Et stykke ovenfor gruveområdet ligger en gruvedam, Denne dammen ved fremre Damtjønne, bygd i 1664, skulle sikre driftsvann til pumpemaskinen ved den øvre gruva. Vannet ble ført nedover i grøft og renner til det store vasshjulet som drev pumpene.

Trolig er det også ført vann fra lenger inne på Kringsetrene. Dette ble ført delvis på renner lagt opp på trebukker, og det er dette som muligens har gitt Bukkedalen navn.
I det øvre gruveområdet finnes det blant annet ganske intakte grunnmurer av et hjulhus, som antagelig rommet en pumpemaskin, bygd i perioden 1664–1666 under ledelse av bergmester Barth fra Kongsberg. Ved siden av den på Kongsberg, var dette var i så fall den første vanndrevne gruvemaskinen – også kalt vannkunst – i Norge.
På gruveområdet fi nnes flere dagåpninger – Lichtloch. Disse sjaktene, som gikk loddrett ned i gruvegangen, hadde flere funksjoner. De skulle først og fremst skaffe lys til arbeiderne nede i gruva og trekk til fyrsetting (røykavgang), men kobberkisen ble også hentet opp gjennom disse åpningene. Arbeiderne ble rett og slett firt ned i gruvegangen, hvor de fylte bøtter med kis som så ble heist opp igjen. For at gruvearbeiderne ikke skulle slite buksebaken av seg på disse ferdene, var klærne utstyrt med lærbøter – Arschleder.

Det er ikke gjort mange løse funn i gruvene. Men på Otta Bergverkssenter er det utstilt original setteved som ble brukt til fyrsettingen. Her finnes også en trespade som ble funnet i nedre gruve, og en pumpestokk fra den øvre. I 1991 fant den tyske bergingeniøren Bernd Hagen en hammer i berghalden på den nedre gruva. Det viste seg å
være en skeidehammer som han tok med til Tyskland og fi kk restaurert. Året etterpå hadde han den med seg tilbake til Otta, hvor den kan ses på Bergverkssenteret.

Bildet viser 350 år gammel fyrsettingsved – økskappet, kløvd ved, ca. 1 meter lange stokker. (foto: Kjell R. Voldheim).

Gruvebyen

Etter at kisen var tatt ut av gruvene, ble den røstet. Det foregikk på gruveområdet, og ble gjort på den måten at kisen ble lagt lagvis med ved og varmet opp til den var glødende.
På den måten ble svovel og vann drevet ut, slik at kisen ble bedre egnet til smelting og lettere å frakte til smeltehytta. Bøndene i hele Nord-Gudbrandsdal hadde leveringsplikt av ved til røstingen, og det er grunn til å tro at områdene rundt gruvene i tillegg var temmelig snauhugde.
Sell Kobberværk hadde lagt smeltehytta til Ulafossen ved Selsverket. Fossen ga god tilgang på kraft til blåsebelgene, og hytta ble liggende tett inntil ferdselsveien gjennom dalen. (E6 går omtrent på samme sted i dag.) Hit ble malmen kjørt, gjerne vinterstid, både fra Rustom og Åsåren (hvor det også ble brutt kobber). Da det første partisipantskapet fikk sine privilegier i 1642, vokste det frem en liten verksby her ved Ula.  

Kobberverket ble drevet med vekslende hell og under forskjellige eiere, og i flere perioder lå det direkte under kronen, som forpaktet det bort. Mange av gårdene i Sel, som Formo og Olstad, var underlagt verket, og da Frederik III overdro kobberverket med privilegier til sønnen, stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve, tilegnet Gyldenløve seg enda flere gårder, og brukerne her ble leilendinger under stattholderen. Gyldenløve endret samtidig verkets navn til Frederiksgaves Kobberværk.

Selsverket ble etter hvert sentrum i bygda, og da det skulle bygges ny kirke på 1700-tallet, var det naturlig å plassere den på kobberverkets grunn. Den lille kirken som var satt opp på Romundgard i 1628, var blitt for liten. Den rommet bare en femtedel av menigheten, noe som tyder på rask befolkningsvekst i området. En plassering på Selsverket var også gunstig for folk lenger sør i bygda – det er grunn til å tro at tilreisende gruvearbeidere, blant annet fra Tyskland, slo seg ned i Solhjemslia i Bredebygden. Herfra hadde de kort og grei vei over fjellet til Rustom. Det var for øvrig i Bredebygden – på vestsiden av Lågen – bygdas kirke lå i middelalderen.
I 1742 sto den nye korskirken ferdig. Og i 1752 forærte grev Daneskiold Laurwigen, som var verkseier på den tiden, verksklokken til kirken. Denne klokken hadde stått noen år på Formo, men bygdefolket ville gjerne overta den og plassere den i kirketårnet, noe greven gikk med på. Klokken henger fortsatt i tårnet i Sel kirke og regnes som det fineste kulturminnet fra verkstiden i Sel. Andre klenodier i kirken er den praktfulle altertavlen, laget av treskjæreren Østen Kjørn i 1783, og døpefonten i kleber fra ca. år 1300.

På 1700-tallet gikk det tilbake med gruvedrift en, og etter en periode med skift ende eierforhold ble privilegiene – og navnet Frederiksgaves Kobberværk – overført til det nyopprettede verket i Folldal. Smeltehytta i Folldal ble tatt i bruk i 1774, og virksomheten ved gruvene i Sel stanset helt.
Tilbake ved Ula lå et ribbet gruvesamfunn. De siste rester etter storhetstiden på Selsverket ble tatt av Ofsin i 1789, den sopte med seg både verksbyen og smeltehytta.
Det har vært vanskelig å finne rester etter virksomheten siden. Malmvegen fra Rustom til Selsverket var lenge delvis intakt, men ble dessverre i hovedsak ødelagt av en skogsbilvei for ca. 20 år siden. På stedet ved Ulafossen der smeltehytta lå, har det senere vært mølle, klebersag og bygdekraft verk. Den gamle, fine steinbroen over Ula
ble sprengt av britene ved tilbaketrekningen i 1940.

Vannhjulet i hjulhuset hadde trolig en diameter på 9,5 meter. Fra hjulhuset gikk det et stangfelt de ca. 35 metrene opp til pumpesjakten. Drift svannet ble leder til hjulet gjennom grøft og renner.
Rekonstruksjon utført av Kjell R. Voldheim.

Verksbyen på Selsverket. Smeltehytta lå til høyre for broen over UIa.
Rekonstruksjon utført av Kjell R. Voldheim.